Helgens innlegg blir en liten rapport fra min største fugleopplevelse i 2021. Jeg har alltid hatt en drøm om å få se og fotografere Europas største ugle, hubro, og i sommer ble denne drømmen virkeliggjort. Jeg dro fra øst til vest i landet for å prøve lykken. Hubro er en veldig sky fugl, og det er ikke lett å komme tett på den uten å gjemme seg i et skjul. Men jeg hadde på forhånd fått kyndig veiledning fra en lokal fuglemann og fotograf, og kamuflasjeteltet ble satt opp på et godt egnet sted. Det var allikevel ingen garantier for at hubroen ville dukke opp i løpet av den perioden jeg var der. Men dette var omtrent midt på sommeren, og hekkende hubroer er som regel aktive på denne tiden fordi sultne unger krever mye mat.
Jeg fikk beskjed om å gå inn i teltet på ettermiddagen og at jeg måtte være stille og tålmodig mens jeg var der, og ikke forlate det før morgenen etter. Jeg gikk så inn i teltet omkring kl 1700, og fikk vite at noen ganger kunne hubroen dukke opp allerede så tidlig som klokken 18, andre ganger rundt 20-21-tida, mens atter andre ganger ville den ikke dukke opp før etter midnatt. Jeg gikk inn i teltet med iver og pågangsmot, og håpet selvsagt at det ikke ville ta veldig lang tid før jeg kunne få se den, men jeg var også godt forberedt på å være tålmodig.
Og tålmodig måtte jeg være. Selv om jeg satt stille som mus i teltet og ikke gjorde annet enn å speide omkring meg, ble klokken 18 uten at noe spesielt skjedde. Klokken passerte 21 og ingen antydning til ugle. Klokken passerte midnatt og fortsatt uten resultat. Nå begynte det også å bli ganske kaldt inne i teltet, og mens jeg sitter der og hutrer og fryser, må jeg innrømme at jeg begynte å tvile litt. «Hva er det jeg har begitt meg ut på nå?» tenkte jeg flere ganger. Men så. Klokken var ganske nøyaktig 4:00, og i halvmørket synes jeg at jeg kan ane en liten skygge. Er det ugla? Så beveger skyggen seg. JA! Det er hubroen!
Adrenalinet koker og jeg glemmer helt at jeg er sliten, trøtt og gjennomfrossen. Hubroen poserer fint, og jeg får tatt en del bilder. Kameraet er imidlertid ikke helt lydløst, og jeg er et øyeblikk redd for at den skal bli skremt og forsvinne. Ugla stopper opp og kikker litt rundt seg. Det virker som at den lytter, men finner ut at denne klikkelyden er helt ufarlig. Likevel forsvinner den allerede etter 5 minutter. Men den kommer tilbake. Denne gangen blir den i 10 minutter. Og enda en gang dukker den opp, nå er klokken nærmere seks, og nå er det ikke lenger noe å utsette på lysforholdene. Jeg får tatt masse bilder, og må si meg svært godt fornøyd med turen og opplevelsen.
Selv om jeg har vært privilegert og har fått se og fotografere nesten alle ugleslagene vi har i Norge, er det like stort hver eneste gang jeg ser en ugle – uansett hvilken type. Blir aldri lei. Men jeg har fortsatt til gode å fotografere snøugle i Norge, så hvis noen har gode tips, er jeg selvsagt veldig interessert i å høre fra dere!
God helg!
Legg igjen en kommentar